Harold H. Tittmann
| Harold H. Tittmann | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. jan. 1893[1] | ||
| Død | 29. des. 1980[2][3][4] (87 år) | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
Harold Hilgard Tittmann, jr. (født 8. januar 1893 i Saint Louis i Missouri i USA, død 29. desember 1980 i Manchester i Massachusetts) var en amerikansk diplomat som ble ekspert på det fascistiske Italia og representerte President Roosevelt ved Den hellige stol under andre verdenskrig.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn og utdanning
[rediger | rediger kilde]Harold Hilgard Tittmann kom fra en familie av tyske immigranter som kom til USA fra den saksiske byen Dresden. Hans bestefar, Edward Tittmann, var den første stamfaren som kom til Amerika; han ankom Belleville i Illinois i 1833. Faren Harold Hilgard Tittmann sr. var det syvende barn født til Edward og hans hustru Rosa Hilgard Tittmann. Han gikk på Taft School i St. Louis, tok eksamen i 1912 og begynte deretter på Yale University hvorfra han ble uteksaminert i 1916.
Han arbeidet i ett år før USA gikk inn i første verdenskrig i 1917.[5]
Militærtjeneste
[rediger | rediger kilde]Tittmann vervet seg til United States Army Air Service I juni 1918 ble han tilknyttet Eddie Rickenbackers 94th Pursuit Squadron med base i det nordøstlige Frankrike og ble jagerpilot med rang som førsteløytnant. Den 3. juni 1918, mens han var på patrulje over tyskkontrollert territorium, ble han angrepet av fem tyske jagerfly, hvorav ett han skjøt ned. Med flyet sitt full av kulehull og seg selv hardt såret, klarte han å fly tilbake til fransk territorium og krasjlande i en hveteåker.
Han ble bragt til et amerikansk feltsykehus hvor tilstanden hans opprinnelig ble ansett som håpløs. Han tilbrakte to år på militærsykehus, først i Frankrike og senere i Amerika, og ble mirakuløst frisk. Imidlertid mistet han høyre ben, en nyre og halvparten av den ene lungen, og pådro seg også store beinskader på armene og det gjenværende benet. Han var kjent for å være den hardest sårede amerikaneren som hadde overlevd første verdenskrig.
Han ble dekorert for tapperhet av både amerikanske og franske myndigheter, og ble tildelt U.S. Distinguished Service Cross for ekstraordinær heroisme så vel som franske Croix de Guerre.[5]
Diplomatisk karriere
[rediger | rediger kilde]Paris
[rediger | rediger kilde]I 1920 begynte han å arbeide i den amerikanske utenrikstjeneste, og ble sendt til den amerikanske ambassade i Paris som tredjesekretær.
Roma
[rediger | rediger kilde]I 1925, året da Benito Mussolini ble diktator i Italia, ble han postet til Roma-ambassaden hvor han ble de neste elleve årene, og ble dermed en av utenriksdepartementets ledende eksperter på Det fascistiske Italia. Der møtte han Eleanor Barclay fra San Antonio i Texas. De giftet seg i 1928.[6] Deres første sønn, Harold III, ble født i 1929, og deres andre sønn, Barclay, ble født i 1932.[5]
I 1936 ble han overført til utenriksdepartementet i Washington, hvor han tilbrakte tre år i avdelingen for vesteuropeiske anliggender.
Genève (og Vatikanet)
[rediger | rediger kilde]I august 1939, noen uker før andre verdenskrig utbrøt, ble han sendt til Genève i Sveits som generalkonsul.
Hans engasjement i Vatikanet begynte på samme tid, idet han også ble deltidsassistent for Myron Taylor, president Roosevelts personlige representant til Pavestolen. Selv om de fleste europeiske og amerikanske nasjoner hadde ambassadører til Den hellige stol, kunne ikke president Roosevelt etablere diplomatiske forbindelse med Pavestolen på grunn av religiøse motforestillinger i en stort sett protestantisk nasjon. Derfor ble hans sendemann ikke ambassadør, men «presidentens personlige representant».[7] Taylor gjorde sitt beste for å paven til å prøve å påvirke Mussolini til å forbli nøytral under krigen. Paven sendte mange meldinger til Mussolini i denne ånd i løpet av første halvdel av 1940, og det samme gjorde Taylor, men den 10. juni 1940, etter British Expeditionary Forces (BEF) nederlag i Frankrike, erklærte Italia krig mot Storbritannia. Etter at dette skjedde, ble det klart at Taylors oppdrag hadde mislyktes. De europeiske ambassadører til Italia flyttet ut av sine ambassader i Roma, og inn i Vatikanstaten deres lands diplomatiske forbindelser med Italia ble avbrutt.
I september 1941 søkte Pavestolen å få amerikanerne til å sende humanitær hjelp til litauere og polakker som var blitt deportert til harde kår i fangeleirer i særlig de asiatiske deler av Sovjetunionen; henstillingen ble formidlet av Harold Tittmann.[8] Senere på høsten kom lignende henstillinger, medisinsk hjelp til underernærte barn i Hellas, og lignende til nødstedte i Frankrike og Belgia.[9]
Vatikanet
[rediger | rediger kilde]Etter angrepet på Pearl Harbor og USA inntreden i krigen i desember 1941, ble Tittmann omplassert til Roma, og flyttet også inn i Vatikanet der han ble chargé d'affaires og president Roosevelts den viktigste informasjonskilde til hendelsene i det fascistiske Italia. Henstillingene fra Vatikanet til USA omfattet fra nå også ønske om opplysninger og italienske og tyske krigsfanger i Sovjetunionen, for å kunne formidle informasjon til pårørende og muligens humanitær hjelp;[10] ikjen måtte Tittmann melde tilbake at USAs henvendelser til russerne ikke hadde ført til noe resultat.[11] Mange liknende henvendelser, noen ganger med et mer oppløftende utfall, passerte gjennom Tittmanns hender de årendne det stod på. Fra sommeren 1942 ble også de gjensidige henvendelser å kretse om jødenes sikkerhet.[12]
Etter at Taylor kom tilbake til USA, forble Tittmann i Vatikanstaten frem til frigjøringen av Roma i juni 1944. Da flyttet han og familien tilbake til Roma hvor han ble værende til 1946.[7]
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde]Han ble deretter utnevnt til amerikansk ambassadør til Haiti.[13]
I 1948 ble han utnevnt til ambassadør i Peru,[13] en stilling han hadde til 1955.
Deretter vare han ledr av Intergovernmental Committee for European Migration in Geneva (International Organization for Migration) fra 1955 til han gikk av i 1958 i en alder av 65 år.
Han brukte sin pensjonisttilværelse på å skrive memoarene fra sin tid i Vatikanet; boken ble redigert og utgitt av sønnen Harold H. Tittmann III.
Han døde i Manchester i Massachusetts den 29. desember 1980, noen dager før hans 88-årsdag.[14]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ www.munzinger.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 15059892r[Hentet fra Wikidata]
- ^ Catalogue of the Library of the Pontifical University of the Holy Cross, oppført som Tittmann, Harold H., 1893-1980, Pontificia Università della Santa Croce ID 79111[Hentet fra Wikidata]
- ^ Virtual International Authority File, VIAF-ID 27351893, besøkt 2. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Tittmann, Harold H. (2004). Inside the Vatican of Pius XII : the memoir of an American diplomat during World War II (1st utg.). New York: Image Books/Doubleday. ISBN 0-385-51129-9. OCLC 53059486.
- ^ «AMERICAN DIPLOMAT WEDS.; Harold Tittman Jr., Rome Attache Marries Eleanor Barclay in Paris». The New York Times (på engelsk). 22. februar 1928. ISSN 0362-4331.
- ^ a b Failmezger, Victor (22. september 2020). Rome : city in terror : the Nazi occupation 1943-44. Oxford, UK. ISBN 978-1-4728-4128-5. OCLC 1105147914.
- ^ ADSS vol. 8 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1941-décembre 1942», Libreria Editrice Vaticana 1974, Dokument 165, s 295-296.; i november overbragte Tittmann en beklagelse fra USA om at man ikke hadde så langt klart å få dette til; Dokument 211, s. 361-362
- ^ ADSS vol. 8 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1941-décembre 1942», Libreria Editrice Vaticana 1974, Dokument 193, s 337-338.
- ^ ADSS vol. 8 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1941-décembre 1942», Libreria Editrice Vaticana 1974, Dokument 265, s 421; Dokument 272 s.427.
- ^ ADSS vol. 8 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1941-décembre 1942», Libreria Editrice Vaticana 1974, Dokument 288, s 441-442.
- ^ F.eks. ADSS vol. 8 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier 1941-décembre 1942», Libreria Editrice Vaticana 1974, Dokument 393, s 556-557.
- ^ a b «Harold Hilgard Tittmann Jr. - People - Department History - Office of the Historian». history.state.gov. Besøkt 5. januar 2021.
- ^ «TITTMAN, HAROLD H. JR.». Washington Post (på engelsk). ISSN 0190-8286.